Både politikarar og kommentatorar meiner veksten i talet på uføre eksploderer, og ser på kva som kan gjerast med utfordringa. Det er eigentleg eit merkeleg skodespel å observere.For ingen kan påstå at talet på uføre her i landet kjem som noko stor overrasking. Dette er grundig utgreia og framskrive ved ei heil rekkje høve. Og sanninga er at me faktisk ligg litt etter i utviklinga i talet på uføre her i landet enn kva til dømes Pensjonskommisjonen låg til grunn då dei laga utgreiinga si frå 2001 til 2004. I år rekna til dømes Pensjonskommisjonen med at me ville ha 365.000 uførepensjonistar, utan at det den gongen vart snakka om nokon eksplosjon. No sit me med fasiten, som viser oss at talet ved inngangen til året faktisk var over 20.000 lågare enn kva Pensjonskommisjonen trudde det ville verte.
Også i mine auge er det særs viktig å gje fleire av dei som kan verte uføre høve til å staden halde fram i jobb. Men det får me til fyrst og fremst ved å fokusere på tilhøva i arbeidslivet som gjer at folk ikkje maktar å vere der. Vert tersklane for å ta del i arbeidslivet lågare, vil det truleg vere nettopp ein del av dei som i dag vert uførepensjonistar som i staden kan halde fram i jobb.
3 kommentarar:
Mekerlig syn på mennesker. At et menneske blir så sykt at det ikke kan jobbe er en tragedie både for samfunn og for individet.
Derfor må man jobbe for å få folk ut av uførheten - ikke juble over at det er 340.000 i stedet for 360.000 som er rammet av dette.
Vi snakker uansett om ca 10% av arbeidsstyrken, dette er et enormt problem.
Tenk at vi har et land som skal være verdens beste og som gjør 10% av arbeidsstokken så syk at de ikke kan jobbe....
Mine mistanker går desverre i en annen retning. Tilbake til valgkampen 2005. Da sa Stoltenberg at antall uføre hadde økt under Bondevik 2. Dette mente han viste at arbeidsledigheten ikke var så lav som Bondevik2 opererte med, men at det var skjult i uførhet.
Siden den gang har antall uføre økt sterkt og Stoltenberg har ikke nevnt slike spekulasjoner med et eneste ord.
Mon tro hvorfor.....
Men.. Håkon: Stian Oen skriver da ikke med ett ord at det er grunn til å juble over et uføretall på 340.000? Eller har jeg lest et helt annet innlegg enn deg?
Du skriver "Tenk at vi har et land som skal være verdens beste og som gjør 10% av arbeidsstokken så syk at de ikke kan jobbe...." Mitt spørsmål er om det i dette høye antallet uføretrygdede også finnes mennesker som er fullt ut i stand til å arbeide, i det minste i perioder av livet, men som arbeidslivet ikke vil slippe til? Kan det være forhold i arbeidslivet, og samfunnet for øvrig som stenger ute høyst nødvendig arbeidskraft?
Jeg stiller spørsmålet på bakgrunn av min utdanning som vernepleier. I mitt arbeide har jeg gjentatte ganger møtt mennesker som aldri har vært en del av arbeidslivet på grunn av alvorlig sykdom (tidlig uføre). Mange av dem jeg har møtt har store ressurser og vilje og evne til periodevis å gjøre gode jobber på ulike områder i arbeidslivet. De har et oppriktig ønske om å delta, for å føle seg verdsatt og for å bidra i samfunnet på lik linje med "oss andre". Jeg har vært imponert over NAV (og det skjer ikke ofte) som i de tilfellene jeg her beskriver, har vært uvanlig effektive i å liste opp løsningsalternativer og sette i gang tiltak der NAV dekker utgifter til arbeidsgiver i forbindelse med å ta inn uføretrygdede i sin bedrift som i perioder kan være verdifull arbeidskraft. Med andre ord: regjeringens arbeidslinje har i aller høyeste grad gitt seg konkrete utslag i at løsningene ligger tilrette for større inkludering i arbeidslivet.
Gang på gang har mine forsøk likevel strandet. Jeg møter arbeidsgivere som oser av skepsis, som skjønner at dette kan være nyttig for dem (fullstendig gratis arbeidskraft) og at det kan være verdifullt for den enkelte. Men fordi "søkeren" ikke er A4 og strømlinjeformet, fordi det høyst sannsynlig i perioder vil være vanskelig for personen å fungere optimalt i arbeid, velger arbeidsgivere gang på gang å ekskludere verdifull arbeidskraft fra arbeidsmarkedet.
Arbeidslinja til regjeringen har medført konkrete tiltak, det ligger mange løsninger tilgjengelig for dem som vil ut i arbeidslivet. Regjeringen har jobbet godt for et inkluderende arbeidsliv. Men arbeidslivet velger i svært mange tilfeller å eksludere. Dette må løses i arbeidslivet- det KAN ikke skyldes på politikerne alene!
Det finnes også en stor andel eldre arbeidsføre mennesker, som ikke får innpass i arbeidslivet. Jeg har nettopp blitt gjort oppmerksom på et poeng som jeg tenker kan ha stor betydning for denne gruppa. Arbeidsgiveravgiften regnes prosentvis av inntekt. Det medfører at eldre arbeidstakere med høyere ansiennitet og kompetanse enn yngre mennesker, gir høyere utgifter for arbeidsgiver på toppen av lønn. Dette tenker jeg det må være mulig å gjøre endringer på, dersom det er et poeng som har reell innvirkning på hvordan denne gruppa blir mottatt i arbeidslivet. Jeg tror nemlig antallet uføretrygdede også rommer mange eldre som blir stående utenfor arbeidslivet.
Å stå uten arbeid over tid kan gjøre mennesker syke. Vi trenger et inkluderende arbeidsliv- men det er nødvendigvis arbeidslivet som må inkludere.
Fittekjerring!
Legg inn en kommentar